Joa's Bergen
Film · Leserinnlegg

NEDBRUTT.FORFALT.PERFEKT.

Hvorfor Daniel Craigs knuste Bond er den eneste vi kan tro på.

Film · Leserinnlegg

«Bleik», «Sint», «Følelsesløs», «Endimensjonal»… dette er bare noen av ordene som ble slengt rundt hvermannsen i både øst og vest da den Chester-fødte skuespilleren, Daniel Craig, debuterte i rollen som James Bond (007). Han er ikke den James vi er vant til, han er ikke den James vi vil ha, og han er heller ikke den James vi ser opp til, men jeg skal si deg en ting: Han er den James vi trenger. Sjonglere en hverdag som massemorder, familiefar, skjørtejeger, alkoholiker og pliktoppfyllende britisk soldat, ispedd en god dose indre demoner og psykologiske traumer, med et egentlig ønske om å leve et stille liv i ensomhet. Det er realiteten her. Og hvordan løser man denne kabalen? Nok søvn om nettene? Riktig kosthold? En halvtime meditasjon før leggetid? Nei, nei. Den er uløselig. Selvfølgelig er den det, men Craig prøver og han fortsetter å prøve. Dette fører naturligvis til en hel del kroppslige bøter, og, mest av alt, en svindyr mental faktura adressert Craigs topplokk. Her ligger nøkkelen! Vi kjenner denne mannens evige strev helt inn på kroppen… livet nekter han en eneste hvil. Vi ser en nedbrutt James, en James i forfall, i skam. Han gjør utilgivelige ting, men vi tilgir han. Denne ødelagte mannens umulige gjenreisning, han vet det godt selv, og det gjør vi og! Vi ser det i de krystallblå øynene... Det kan ikke ende godt, men vi og alle rundt han krever at han fortsetter å kjempe, fordi det er det eneste han kan. Det knuser han, men han trenger det. Han må ha det. Slutter han denne kampen, opphører James sin eksistens. Dette er anti-heltens gullsone, skjæringspunktet mellom genialitet og forfall.

Hvil i fred!

Takk,
HH

← Alle innlegg

Kommentarer

    Kommentaren publiseres med en gang.